Kjære landsmenn – fortjener vi å overleve?

Vi er nå på vei inn i jula og et nytt år. Men jeg må bare si at jeg ikke ønsker å ønske noen av oss et riktig godt nyttår. For hva er det egentlig vi holder på med?

Mange gruer seg til denne tiden. Både unge folk, barn, enslige, folk med diverse problemer og eldre. Men det bryr vi oss vel ikke om egentlig. Det viktigste er å fikse en fin jul til oss selv ført, med mye mat som vi gjerne kaste når vi blir lei av det som kunne gått til de som trenger det mest.

Og når vi da står der 31. desember, mette og småfulle og ønsker hverandre godt nyttår og sier at det blir et bedre år, hvem lyver vi egentlig til?

De fleste av oss våkner opp neste dag med de samme problemene som i fjoråret. Gjeld, alkohol, gambling, ensomhet, selvmordstanker og så videre. Men blir det snakket om? Nei. For det er tabu i samfunnet. Da er det heller bedre å høre på politikerne som ikke har gjort et dagsarbeid prøve å forklare oss hvordan vi skal leve, mens de prøver å splitte oss for å unngå å diskutere hva de egentlig bruker pengene på.

Vi nordmenn har en tendens til å le av amerikanere og peke på andre om hvor dum dem er. Men vi trenger bare å se oss i speilet. Vi er selv ikke langt unna å nå Sovjetunionen. For vi gidder ikke å hjelpe hverandre i samfunnet lenger. Alt er bare meg, meg, meg. I dagens Norge er det ikke lenger medfølelse nok for folk i samfunnet.

Så hvis vi ikke gjør noe med det neste år, så er det ikke mye håp for menneskeheten lenger. Vi blir bare mer kyniske og kaldere mot hverandre. Det er ikke rart om verden går under, for vi fortjener ikke å overleve når vi ikke kan ta vare på hverandre lenger.

Selvfølgelig skal jeg ikke ta alle under en kam, men det er for få til å ta denne kampen. Så til neste år, se til naboen du vanligvis ikke prater med, eller noen du kanskje prater for lite med, eller vet at er ensom. For da vil du spre glede og hjelpe folk rundt deg. Kanskje du også kan redde noens liv.

Nei, skal vi ha noen sjanse til å gå videre som et samfunn med kjærlighet og omsorg for hverandre, så må vi starte allerede fra neste år. Selv om de som vokser opp i dag ikke vet hva tidligere generasjoner har gått gjennom, er en ting sikkert; vi viste i det minste omsorg for hverandre, og verden var ikke så kald og kynisk.

«Så lenge du lever, så lenge det er mulig, vær god» sa den romerske keiseren Marcus Aurelius.

Jan Inge Rødseth Vågen