I februar jobbet jeg èn måned frivillig for Dråpen i Havet i en flyktningleir i Nord-Hellas. Her ble jeg kjent med fantastiske mennesker, fikk innblikk i hvordan leveforholdene i leiren er og hvordan den greske søknadsprosessen for asylsøkere foregår.
Jeg klarer personlig ikke å løsrive meg fra de opplevelsene jeg fikk der og har i disse stille stunder hatt mye tid til å reflektere over hva jeg faktisk opplevde. Jeg ønsker derfor å dele disse opplevelsene samt sette fokus på det som skjer i Europas ytterkant.
Europas flyktningkrise
I disse tider har vi sett et stort engasjement blant nordmenn og norske politikere gjennom avisartikler, online demonstrasjoner og debatter. “Evakuer barna i Moria nå” er ordene som gjentar seg. Moria er en av de greske flyktningeleirene som ligger på Lesbos, en øy plassert mellom fastlands-Hellas og Tyrkia. Denne leiren som i utgangspunktet skulle romme maks 3000 mennesker, huser nå over 20 000. Beboerne i leiren bruker store deler av dagen sin i kø for å skaffe seg mat. Leiren har uholdbare sanitære forhold og mangel på vann.
Leger Uten Grenser og andre hjelpeorganisasjoner har lenge varslet at leiren er en humanitær krise der forholdene er umenneskelige og utrygge. Ettersom Moria og andre flyktningeleirer huser noen av menneskene som er svakest stilt i Europa, vet vi også at konsekvensene av et Covid-19 utbrudd her ville vært fatalt.
Urettferdig verden
Med dette i bakhodet kjenner jeg veldig på hvor urettferdig verden er. Den grusomme urettferdigheten som gjør at man blir født inn i et land som blir bombet ned. Urettferdigheten om at et lite antall folk, enten det er en regjering, et regime eller en terrorgruppe, kan avgjøre skjebnen til store deler av befolkningen slik vi for eksempel ser i Syria.
Disse handlingene er grunnen til at sivile mennesker mister familien sin, hjemmene sine og dermed blir tvunget ut på flukt. Eller at ytringsfriheten deres er så innskrenket at det er livsfarlig å kjempe for sine rettigheter. Mennesker akkurat som meg og deg, bare tilfeldigvis født inn i et liv som er mye hardere å leve hvis man i det hele tatt klarer å overleve.
Europa er eneste håp
Noen av de som flykter har Europa som sitt eneste håp. Dette betyr at de enten flykter gjennom Tyrkia eller tar sjøveien fatt, avhengig av hvor de flykter fra. Begge ruter kan være livsfarlige, der kryssingen av Middelhavet har den høyeste dødsraten. I 2018 var dødstallene så høye at hvert 14. menneske som tok denne fluktruten druknet. De som legger ut på flukten har derfor vært gjennom livsfarlige forhold og mange av de ankommer så Hellas og den beryktede flyktningeleiren Moria.
Som mangel på humane politiske løsninger i Europa, i tillegg til en økning av flyktninger som ankommer disse greske øyene, har overføringen av flyktninger til fastlands-Hellas nærmest stoppet opp. Dette er derfor grunnen til at flyktningleirene på de greske øyene er overfylt.
Gjennom Dublin-avtalen, ser vi at middelhavslandene blir stilt overfor disse utfordringene uten nok hjelp fra resten av Europa. Denne avtalen går ut på at asylsøkerne må søke asyl i det første landet de ankommer. Dette er en avtale i samarbeid mellom EU-landene, Sveits, Liechtenstein, Island og Norge.
I Hellas går prosessen for å søke asyl sakte ettersom de verken har økonomi eller kapasitet til å ta imot de utallige søknadene de får. En ting er å sende bistandspenger som bidrar med økonomisk støtte, men ettersom forholdene ikke har hatt en merkbar forbedring ser vi at vi må bidra med mer enn kun penger.
Nea Kavala
Selv var jeg frivillig i Nea Kavala, en flyktningleir plassert nord i Hellas like ved grensen til Nord-Makedonia. Denne leiren er mye mer velutviklet og velorganisert enn Moria og mange andre leirer. Det har den derimot ikke alltid vært ettersom leiren ble stengt ned sist sommer på grunn av de dårlige forholdene.
I oktober åpnet de opp med et redusert innbyggertall som i februar lå på rundt 750 mennesker. Det er uansett viktig å huske at de fleste beboerne her tidligere har levd under lignende forhold som det vi ser i Moria. Ettersom hvert menneskes erfaring er unik og opplevelsene er ulike, er det nok mange som kommer med traumer fra både hjemlandet, flukten og deres første møte med en flyktningleir i Hellas.
To organisasjoner
Vi var to frivillige organisasjoner som hadde ansvar for aktiviteter i leiren Nea Kavala. Ettersom den var en times gangavstand unna nærmeste sentrum var det ikke mye liv rundt beboerne. Selv om asylsøkere har arbeidstillatelse i Hellas er det så og si håpløst å skaffe seg arbeid – barna i denne leiren hadde heldigvis retten på skolegang.
Mange av søkerne hadde tilbrakt mange år i leiren (det lengste tilfellet jeg hørte om var 4 år), og det eneste de kunne gjøre var å vente. Vår oppgave var derfor å gjøre ventetiden deres litt mer utholdelig og hverdagen deres litt mer normal og meningsfull.
Hverdagen i Nea Kavala
En vanlig hverdag, seks av dagene i uken, bestod av aktiviteter og friheten til å tilbringe tid i “open space” på aktivitetssenteret vårt. Aktivitetshuset ble pusset opp av Dråpen i Havets frivillige og ble åpnet i desember 2019.
Dette var hovedsakelig et senter for de over 16 år, mens den andre organisasjonen i leiren hadde fokus på barn og aktiviteter for dem. Vi arrangerte alt fra fitness og yoga-klasser til kunst og håndverk, data-klasser, fotball, selvforsvar og språkkurs i engelsk og gresk. Beboerne hadde alltid mulighet til å komme innom hvis de trengte noen som helst form for hjelp, enten de ville øve på engelsken sin, få hjelp til utforming av CV, eller bare ville ha noen å prate med.
Utdeling av mat
Senteret var også en sosial plass for å bli kjent med andre beboere, for eksempel over en kopp te eller et brettspill eller ping-pong spill. Vår rolle som frivillige var å være der for dem. Dråpen i Havet hadde i tillegg ansvar for utdeling av mat, hygieneartikler, klær og bleier. Vi hadde også et verksted der noen få beboere hadde ansvar for å bygge og fikse møbler for de som trengte det.
Med andre ord stod Dråpen i Havet og den andre organisasjonen for mye av “livet” i leiren. Beboerne viste stor takknemlighet for det vi gjorde. Det å bli lyttet til og å ha noe å stå opp til i hverdagen var viktig for psyken og følelsen av tilhørighet.
Håpløs situasjon?
Det er mye å si om det politiske bakteppet i denne krisen, men det jeg først og fremst ønsker med denne artikkelen er å dele mine opplevelser samt å sette fokus på det som skjer i Europas ytterkant. Når folk har spurt meg i etterkant hvordan det var å være der, har jeg mange ganger svart fantastisk.
For den varmen og takknemligheten og de fine møtene med disse menneskene var fantastisk. Mennesker som er akkurat som meg og deg, kun med større utfordringer og mye hardere erfaringer i bagasjen sin. Det blir jo da rart og selvmotsigende å kjenne på hvor fint jeg hadde det i arbeidet med dem samtidig som man vet at historiene bak og grunnlaget for disse menneskenes flukt var langt fra fine.
Kan ikke lukke øynene
Avslutningsvis vil jeg si at den kritiske situasjonen som vi ser utfolde seg i Moria og andre flyktningleirer er noe vi ikke kan lukke øynene våre for, hverken på et politisk eller mellommenneskelig nivå. Mange av organisasjonene sitt arbeid, inkludert Dråpen i Havet, er i stor grad basert på frivillig arbeid og jeg tør egentlig ikke se for meg hvordan det hadde blitt uten de som har viet sin tid til å hjelpe til i det som kan føles som en veldig håpløs situasjon.
Jeg tenkte det selv mens jeg var der, at det jeg gjorde var så lite og at det sikkert ikke utgjorde en stor forskjell. Men sammen er vi sterke og sammen kan alle disse dråpene bli til et hav. Dette må vi også huske nå når vi sitter hjemme i våre trygge stuer med privilegiet til å kunne distansere oss sosialt og med et velferdssystem som tar godt vare på oss.